I dag flyr han den eneste flyvedyktige
Vulcan i verden, XH558. Hun kom i
luften igjen i 2007, etter et
restaureringsarbeid til 8 mil. Pund.
Se Vulcan To The Skys egne
hjemmesider.

Våren 1982 invaderte Argentina de
britiske Falklandsøyene, utenfor kysten
av Sør-Amerika, Argentina har i alle år       Royal Air Force, Avro Vulcan
bestridt det britiske eierskapet til øyene.
Militærjuntaen som styrte Argentina, med General Galtieri i spissen, var svært upopulær blant folket. For å bli mer populære, bestemte de seg for å innvadere Falklandsøyene, på den tiden bare forsvart av en liten britisk garnison med uten flystøtte, og 2. april invaderte de.

Storbritannia med Margareth ”The Iron Lady” Tatcher i spissen bestemte seg raskt for å ta øyene tilbake. Før den britiske landgangen var det viktig å sette rullebanen på flyplassen på Falklandsøyene ut av spill, for å hindere at den ble brukt som base for argentinske fly mot de britiske styrkene.

Problemet var at det eneste britiske bombeflyet som kunne brukes til dette, Avro Vulcan, var planlagt pensjonert i løpet av 1982, i tillegg til å ha begrenset rekkevidde. Falklandsøyene ligger 480km utenfor kysten av det sørlige Argentina, 11 200km fra nærmeste britiske base, på øya Ascension, midt mellom Brasil og sør-vest Afrika, mens Vulcans rekkevide var rundt 4 600km. Vulcan ble tatt i bruk midt på 50-tallet og degsignet som strategisk bombefly,for å kunne avlevere atomvåpen mot fientlige mål, derfor var bombesikteutstyret svært unøyaktig, om en atombombe bommer med noen hundre meter har ikke så mye å si. I flymannskapet var det kun kapteinen som noen gang hadde trent på konvensjonelle angrep, og det var flere år siden.

Airial refueling systemet på flyene var ikke lenger i bruk og satt INOP, mannskapene hadde aldri trent airial refueling. Det var et problem siden det var behov for mange refuelinger i luften med tanke på flyets range og avstanden til målet. Rør i airial refueling system var fylt med en form for tettningsmasse pga lekasjer, og deler var svært vanskelig å skaffe, en essensiell del ble vistnok funnet brukt som askebeger. Så det var en stor jobb rent teknisk å få systemet i drift. Systemene for electronic countermessures var degsignet for bruk mot sovjetisk utstyr, argentinerne hadde moderne fransk utstyr, så nytt jamming utstyr måtte også monteres, det ble lånt fra andre flytyper.

Allerede 22. april fløy flyene til Ascension, fasilitetene der var svært enkle, så de måtte bo i telt.
30. april var det klart for første av 7 planlagte tokt, Black Buck 1.

For å utføre angrepet mot flyplassen på Falklandsøyene måtte det til 2 Vulcan bombefly og 11 Victor tankfly! Den en Vulcan bomberen var reserve og skulle snu tilbake til basen etter at første air refueling var utført. Martin Withers var kaptein på reserve flyet under Black Buck 1.
Ved take off fra Ascension var det rundt 30 grader, mannskapene var iført overlevelsesdrakter for å kunne overleve i Sør-Atlantern på høsten. Derfor hadde de et vindu åpent på primærflyet under take off, men de fikk ikke lukket det skikkelig, og fikk ikke trykksatt kabinen og måtte snu, dermed var det Withers og co som skulle utføre angrepet.

Planen var at Withers og co skulle være tilbake på Ascension etter 4 timer, kort tid etter avgang gikk styrmannen å la seg, da han våknet etter 7 timer skjønte han ingenting, før han fikk vite at det var de som skulle utføre angrepet. Totalt sett skulle det gjennomføres 21 airial refuelinger, mange av dem var Victor tankfly som fylte opp andre tankfly før det som leverte snudde tilbake til basen. Da Withers skulle refuele første gang hadde de problemer med å finne rett tankfly, de var pålagt radiotaushet og det var mørkt, han var nødt å bryte radiotausheten. Tankflyet avfyrte at nødbluss, og bombesikteren oppdaget det bak Vulcanen. En kritisk episode under refueling, som Withers observerte, en Victor refuelet en annen og de kom inn i en tordenstorm med mye turbulens. Refuel probe knakk på flyet som mottok fuel,så flyene måtte bytte, den som knakk probe gikk over til å fuele den andre og når den hadde levert det den kunne gikk den tilbake til base og den andre fortsatte oppdraget.

Mesteparten av veien fly de så lavt at de var under horisonten i forhold til argentinsk radar, så nærmere de kom desto lavere fløy de, ettervert gikk de ned til 300 fot. At de fly så lavt gjorde at de brukte mer fuel enn normalt, tankflyene fylte helt til mottakeren var full, dette gjorde at de selv hadde lite fuel til returen. Nesten alle erklærte de fuel-emergency, mange hadde så lite fuel at de ble stående på rullebanen. Litt før de nådde Falklandsøyene fikk de radarvarsling på at mange målsøkingsradarer hadde lockon på dem, det viste seg at de passerte den britiske flåtestyrken som også på vei mot Falklansøyene. Flåtens posisjon var hemmelig så Withers & Co hadde ikke fått vite den, men de antok at det var den britiske flåten. Heldigvis hadde flåten fått vite om bombetoktet og ordre om ikke å skyte på noe i det tidsrommet. De hadde en reell lock on, men jamming poden som var ettermontert gjorde jobben. Da Vulcanen var 40nm fra flyplassen gikk de opp til 10 000 fot for å utføre angrepet, britisk etterretning tilsa at de argentinske radarstyrte kanonene hadde rekkevidde opp til 8 000 fot, det reelle var at granatene gikk opp til 23 000 fot .

De hadde med seg 21 stk 1000 punds bomber. Som sagt var presisjonen på bombesiktet på Vulcan lav, for å finne flyplassen brukte de en dårlig ground mapping radar, de siktet de på et nes for å finne flyplassen. Bombene ble sluppet rett etter hverandre, av de 21 bombene var det bare den første som traff selve rullebanen, men det var nok til å sette den ut av drift en stund. 16 av 21 bomber ekspolderte, de var gamle og upålitelige, flyetypen var planlagt tatt ut av drift så alt av nyere bomber var brukt opp.

På returen til Ascension hørte de på BBC radio at bombetoktet var vellykket og at flyene som deltok var trygt tilbake, dette var 4 timer før landing.

Av de 6 andre planlagte Black Buck toktene ble det gjort 2 lignende bombetokter, og 2 rakett tokter, der Vulcan bombere angrep radar anlegg med raketter. To tokt ble kanselert pga. vær.

Noen vil lure på om alt dette var verdt det for 1 bombe på første tokt, og lignende på de andre toktene. De ble regnet som vellykkede av følgende grunner:
1. Argentinske fly kunne ikke bruke flyplassen på Falklandsøyene til å angripe de britiske styrkene under den kritiske landgangen.

2. Når britene kunne nå Falklandsøyene, som er lenger unna Ascension enn Buenos Aires, kunne de i teorien også bombe hovedstaden. Derfor trakk Argentina jagerflyene sine nordover mot hovedstaden, lenger unna Falklandsøyene. Da var det ikke lenger jagerfly til å eskortere jagerbomberene som angrep britene på Falklandsøyene, og de ble lett bytte for de britiske Sea Harrier flyene.

3. Det ga den britiske moralen en vitamininsprøyting.

4. De 2 rakett toktene mot radarinstalasjoner gjorde det vanskeligere for argentinerne å angripe britiske fly. De radarne som ikke ble satt ut av spill, ble slått av straks britiske fly nærmet seg i frykt for at det var angrep mot radarer, britenes raketter ble siktet mot radarsignalene.

For de som er interessert i mer av denne historien er dett gitt ut en bok om Operasjon Black Buck med tittelen "Vulcan 607".

Mer fra flyopertivt kommer i senere artikkler.

Jan-Kristian Hansen